Om fjærkre, tog og alle tings iboende fandenskap

Tekst: Simen Slette Sunde

Det er sommer i luften. Langs jernbanesporet stiger duften av fuktig gress, etter at tordenværsskyene har passert. En nabo sitter på terrassen og lytter til fuglesang, summingen fra insektene, suset fra en bil på veien nedenfor. Han lukker øynene, lener seg bakover i hagestolen, puster dypt inn og sanser sommeren, der på terrassen nær jernbanen.

Så kommer smellet. Et skarpt, høyt smell, som tordner i øregangene og får trommehinnene til å dirre. Og så kommer flammene, fulgt av knitringen fra grådige ildtunger som farer over treverk og metall. Naboen hører ikke lenger fuglesang, men ulende sirener fra utrykkende brannbiler. Det lukter ikke lenger vått gress og blomster langs skinnegangen. Det lukter svidd. En død fugl ligger mellom sporene, mens flammene fortærer jernbanens tekniske anlegg.

Så hva skjedde egentlig, denne tirsdagen i juli? En sannsynlig teori handler om en corvus cornix, eller det vi på norsk kaller for ei kråke. Ulykkesfuglen hadde satt seg på kontaktledningen, som sørger for høyspent strøm til togene. Der bestemte den seg for å hakke løs. Det er uvisst hva den ønsket å oppnå.

Uavhengig av intensjon, konsekvensen av den forstemmende handlingen var fatal: Et brått forfjamset fjærkre faller til jorden, mens gnistene fyker rundt den, som et siste fyrverkeri – en kort, men eksplosiv avskjedshilsen på vei inn i evigheten.

Jernbanen skal tåle langt større påkjenninger, men denne sommerdagen svikter flere systemer samtidig. En høy ladning sendes ut i anlegget. Den elektriske brannen utraderer hele signal- og sikkerhetssystemet i Sandefjord, samt teknisk utstyr på flere planoverganger.

Og hva så? Tenker kanskje du, i all din jernbanefaglige uvitenhet. Er det ikke bare å bygge opp igjen?

Nei, det er jammen ikke lett. Det er faktisk så komplekst at slike installasjoner normalt tar flere år å bygge opp. Det ble jobbet i rekordfart og etter to måneder sto det klart et midlertidig signal- og sikkerhetssystem. Det sørget for at de aller fleste togavganger igjen kunne gå på Vestfoldbanen. I mellomtiden hadde folk vært henvist til buss mellom Skien og Tønsberg.

Nå bygges det et skinnende nytt signalanlegg. Når det står klart, vil det igjen gå like mange tog på Vestfoldbanen som før brannen.

Det gamle systemet i Sandefjord hadde flere deler fra 1950- og 1960-tallet. Når det skulle bygges opp et midlertidig anlegg, måtte disse gamle, men normalt sett slitesterke komponentene kopieres. Det førte til et par kinkige utfordringer. Det viste seg nemlig at produsentene av 1950-tallets signal- og sikkerhetssystem ikke har særlig god kundeoppfølging på 2020-tallet. Den er rett og slett under enhver kritikk.

Ikke produserer de det samme tekniske utstyret som den gang. Ikke leverer de reservedeler og garantien var gått ut med noen tiår. Så når vi skulle reparere anlegget, fantes det ingen deler å bestille. Løsningen ble å kontakte de eneste stedene som kunne tenkes å ha noen gamle greier tilgjengelig: jernbanemuseene.

Og tenke seg til. Museet Gamle Vossebanen i Bergen stilte opp og leverte når det gjaldt som mest. Over fjellet kom komponenten som trengtes for å starte opp trafikken igjen mellom Tønsberg og Skien, en strekning der store deler av jernbanen ble åpnet for 140 år siden.

Når dette kom ut i media, gjorde journalistene seg naturligvis artige på vår bekostning. «Lette etter jernbanedel på museum» skrev NRK på sine nettsider. Det er greit, vi byr på den.

Det er lett å «idiotforklare» oss når togene står. Vi har ansvaret for jernbanens infrastruktur, og skal sørge for god drift. Men som på alle andre felt i samfunnet har problemene gjerne sammensatte og komplekse årsaker.

Noen ganger skyldes feilen bare oss i Bane NOR, noen ganger sliter togselskapene med sitt utstyr. Svært ofte er bakteppet en nedslitt infrastruktur, som også politikerstanden har et ansvar for. Over flere tiår ble det knapt bevilget penger fra Stortinget til fornying eller vedlikehold av jernbanen. Det førte til et stort etterslep, som i dag er på mange milliarder kroner.

En kan innvende at jernbanen har fått flust med spenn fra de siste regjeringene, over flere år nå. Det er riktig, men pengene har stort sett vært øremerket nye utbyggingsprosjekter. Dermed har deler av infrastrukturen blitt eldre og mer slitt i samme periode.

Nå bevilges det noe mer til vedlikehold. På sikt skal det gi oss færre forsinkelser, i kombinasjon med fornying og utbygging av jernbanen. Et slikt arbeid er likevel ingen sprintdistanse. Vi er i starten av en maraton.

Så hva skjedde da folk strømmet tilbake til stasjonene etter sommeren 2021? Hva skjedde da koronaen endelig slapp sitt mest infame tak på samfunnet – et kort øyeblikk denne høsten – og folk sleit seg løs fra hjemmekontorene? Vi åpnet dørene og kikket ut. Kjente draget av frisk luft i ansiktet. En skarp, klar høstbris som strøk over håret. Tittet opp og så en høy, blå himmel over oss. Tok steget ut over dørterskelen, merket hvor godt det var å bevege seg igjen. På vei et sted, ha et reisemål. Sette av gårde mot stasjonen, mens vi i tankene allerede var sammen med kollegene på jobb.

Og akkurat i det vi får den ekstra, optimistiske og litt energiske spensten i frasparket, akkurat da viser alle tings iboende fandenskap sitt flirende fjes igjen. Da bestemmer skjebnen seg for å være den rampete guttungen fra barndommen – han som gliser mot deg, tannløs, fregnete, full av villstyrige sprell, med skyggelua bak frem og en treffsikker ertepistol i hånden.

For da slår jernbanen til med jordfeil som lammer Oslo S og store deler av trafikken på Østlandet. En nedrevet kontaktledning på Holmlia stopper togene. Så en ny jordfeil, og deretter et skinnebrudd i Asker, som får konsekvenser for store deler av trafikken inn mot hovedstaden. Dette var de største hendelsene, spredt utover høsten, men som hopet seg opp i november. Rett før en ny bølge med korona sendte oss tilbake på hjemmekontor.

Det er en mild senhøstes ettermiddag i Brynsbakken. En ung gutt har tatt med papegøyen sin ut på spasertur. Han har den i et bånd, visstnok for at den skal trenes i flyvingens noble kunst. Krabaten flakser og bakser i den lette brisen.

Så skjer det hele fort. Vingene slår, luften piskes rundt det fargesterke, men tandre dyret. Fuglen stiger mot sky, utstøter et fornøyd hvin, får full tenning og brå mestringsfølelse. Aerodynamisk og lett i kroppen. Er i flytsonen nå. Og plutselig sklir båndet ut av guttens hånd.

Gutten roper. Fuglen flyr, svever opp. Vingene slår. Et par små papegøyelunger hiver etter pusten. Det lille hjerte banker. De sorte øynene speider plirende. Nå vil den finne seg et sted for en rast. Og hva skuer den luftbårne krabaten på rømmen i Brynsbakken? Den kan knapt unngå å finne jernbanes kontaktledninger. De er jo der i akkurat rett høyde. Dyret lander, fortsatt med båndet rundt seg. Setter seg midt blant høyspente strømledninger over tog og skinnegang. Båndet vikles inn i ledningene og fuglen sitter fast. Bom fast, omgitt av kabler med 15 000 volt.

Gutten roper. Fuglen er fløyet, men fanget innen synsvidde. Hvem kan hjelpe i en sådan stund? Oslo brann- og redning kan! De kontaktes og etatens brave menn og kvinner kommer. Bane NOR får beskjed om å slå av strømmen så våre helter kan redde vår eksotiske venn.

Operasjonen tar en stund. En stige med kurv låres varsomt opp mot kontaktledningen. To brannmenn står i kurven. De får løsnet båndet. Tar varsomt det skremte fjærkreet i sine hanskekledte hender. Det hele ender godt. Både for gutten og papegøyen denne senhøstes ettermiddagen på Vålerenga. Midt i vår vakre hovedstad, der så mangt kan skje.

Men vent nå litt, tenker kanskje du. Slå av strømmen på jernbanen en tirsdag ettermiddag – i rushtrafikken? Hva behager! Når folk skal hjem fra arbeid, hente i barnehage, lage middag, følge storebror Påsan til balletten og kjøre søster Vesla på hockeytrening?

Det er full stans inn og ut fra Oslo S. Uten kjørestrøm kan ikke den klimavennlige, utslippsfrie jernbanen gå. Publikum og presse får beskjed om at et dyr i sporet må fjernes, før togene igjen kan settes i trafikk.

På perrongen står en liten og litt sliten pendler, som bare vil hjem. Gleden er stor når lysene fra det etterlengtede toget smått om senn kan skimtes, der bortest i lende. Den gode følelsen når toget siger inn langs plattformen, som en redningsbøye til en kald og ensom stakkar i havsnød.

Roen som senker seg når vognene stopper. Når dørene glir fra hverandre og lyset innenfra flommer utover perrongen. Når mørket drives til side og du stiger inn i vognens varme, som brer seg rundt deg som et beskyttende, behagelig teppe.

Du slår deg ned i et ledig sete, og kjenner hele toget ønske deg velkommen. Hvil deg nå, du som reiser skinnelangs på klimavennlig manér. Velkommen inn, måtte turen bli god!